Kronikken ble trykket i Dagsavisen 21.november 2017. Teksten ble skrevet i oktober.
For to uker siden var jeg i retten. Klokka to på natta sto jeg opp for å ringe inn til Fjordane tingrett. Jeg hadde deltatt i en sivil ulydighetsaksjon for å forsvare Førdefjorden mot et forurensende sjødeponi. Vinteren 2016 lenket jeg og åtti andre miljøvernere oss fast til boreriggene til Nordic Mining på toppen av Engebøfjellet. Sjødeponiet vil ødelegge Førdefjorden og mulighetene folka rundt fjorden har til å leve av den. Forpliktelsen jeg og de andre aksjonistene følte i fjor vinter, er noe mange mennesker over hele verden føler på. En forpliktelse til å ta vare på naturen og kloden for kommende generasjoner.
Da rettsaken var ferdig, la jeg på i visshet om at det ligger en bot og venter på meg når jeg kommer hjem. For dommeren og politiadvokaten var dette en vanlig dag på jobben. For meg var dette et resultat av en moralsk overbevisning og et viktig valg, noe jeg forklarte i retten. Å kunne gjøre nettopp det er et privilegium som ikke alle miljøvernere har.
Et par timer etter at jeg var ferdig i Fjordane tingrett for denne gang, dro jeg ut på den colombianske landsbygda, til grenda El Rosal, for å bo sammen med en liten kvinneorganisasjon i tre uker. Her møter miljøaktivister en ganske annen virkelighet. Her risikerer de som kjemper mot megaprosjekter og gruvedrift trusler, lange fengselsstraffer, riggede rettsaker, demonstrantpoliti med tåregass og gummikuler og, i noen tilfeller, drap. I 2017 har 128 miljøvernere blitt drept i verden. Latin-Amerika ligger på verdenstoppen i drap på miljøvernere, og så langt i år har 27 colombianske miljøvernere blitt drept, ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Global Witness. Likevel er det mange som kjemper imot. Det vitner om hvor dyptgående forpliktelsen om å ta vare på naturen er.
Når verdifulle landområder og naturressurser er i spill, ender nemlig ofte både miljøet og lokalbefolkningen opp som taperne. I Colombia skal det godt gjøres at sosiale bevegelser eller sivilbefolkningen klarer å snu en avgjørelse, om et selskap først har klart å slå kloa en borrelisens, eller om utbygging av en plantasje er i gang. Da har det ofte ikke noe å si om selskapene opptrer uten de rette tillatelsene, bryter med miljødirektiver eller okkuperer jord som tilhører bøndene. I kampen mot gravemaskiner, innleide sikkerhetsstyrker og den store pengesekken, er rettigheter og knyttneven til liten nytte. Tommer løfter om gull, grønne skoger og økonomisk vekst går foran hensyn til mennesker og natur.
Denne brutale virkeligheten er nærmere oss enn det vi liker å tro. For eksempel Cerrejón-gruva, hvor oljefondet har investert 28 millioner kroner. Området rundt Latin-Amerikas største kullgruve er blant de fattigste i Colombia, med stor barnedødelighet, forurenset vann og uttørka jord. Her har også lokale aktivister blitt truet på livet for å ha vist motstand mot megaprosjektet, noe de er i sin fulle rett til.
Situasjonen rundt Cerrejón-gruva er langt fra unik. Jeg synes derfor det er vanskelig å høre den norske staten snakke om menneskerettigheter og fred i Colombia, når vi samtidig investerer i de sammen megaprosjektene og de samme gruvene som folk her risikerer livet for å kjempe mot. De norske investeringene gjøres ikke med tanke på menneskerettigheter eller folks ved og vel, men med tanke på den samme kortsiktige profitten som vil gjøre Førdefjorden til en avfallsplass. Den største forskjellen er at i Norge kan jeg aksjonere fredelig og bli dømt uten å risikere livet. Alle de miljøvernerne som blir straffeforfulgt, fengslet eller drept for å kjempe for en bærekraftig verden er derfor mine helter.
Samtidig innebærer slike erkjennelser et ansvar. Det er viktig å huske på at hadde det ikke vært for internasjonale investorer som sitter på stor kapital, som Oljefondet, ville det ikke vært mulig å gjennomføre mange av disse store prosjektene både i Norge, og ikke minst i Latin-Amerika. Hvis vi ikke samtidig som vi snakker om fred og menneskerettigheter også snakker om pengene Norge har investert i inhumane prosjekter rundt omkring i verden ser vi bare splintene i andres øyne og ikke bjelka i vårt eget.